Den siste tiden har ikke vært en dans på roser, det har ikke vært en dans på noe som helst form for behagelig underlag for å være ærlig. Den siste tiden har tvert i mot vært en langsom og stadig mer smertefull vandring over glødende kull, nei, glødende glasskår for oss som er glad i Start. Vi har mistet mange av våre beste menn, de som alltid gikk foran i 
krigen. De siste kampene har tydelig vist at konsekvensen av dette har vært mye mer dramatisk enn fryktet, i alle fall for undertegnede. Situasjonen i skrivende stund, og la meg si at jeg kjenner kaldsvetten i pannen når jeg sier dette, er at vi nå stirrer OBOS-dyret rett i øynene. Ett dyr vi som startfans dessverre kjenner alt for godt, med ett gap som svelger alt som heter entusiasme, glede og stolthet. Trusselen om humpete gressmatter på bortebaner så fjerne at selv Lars Monsen holder seg unna, og (grøss) lokalderby i Aust-Agder, får meg til å skjelve som ett aspeløv i bukselinningen.
”Det er greit å tape, men ikke å gi opp.”
Vi står ovenfor et avgjørende øyeblikk som supportere. Skal vi la oss knekke av frykt, sinne og skuffelse, eller skal vi ta oss til helvete sammen og gi laget hver eneste dråpe av støtte vi klarer å hente fra kjelleren? Det er ikke sikkert det er nok, men om jeg skal rykke ned, så vil jeg i alle fall gå ned med mer stolthet og furore enn en sutrete drittunge som ikke fikk lørdagsgodtet sitt. Hvis jeg skal rykke ned så skal det enda gjalle med stolthet og ære i min såre røst, og det blir med fire, enorme gule og sorte flagg hevet høyt! For si det med ordene til en viss antikk krigshelt i fra hollywood: ”THIS IS START(a)!”
Se på Ultras1905, de stirrer det samme dyret i øynene, men forrige hjemmekamp mot Odd var det ikke mye som tydet på at de har tenkt å kapitulere. De holdt koken oppe på en forbilledlig måte selv om vi lå under 4-0 på hjemmebane mot ligaens trausteste klubb. Jeg er klar over at det er delte meninger om Ultras blant Tigerbergets medlemmer, men det vi nå står ovenfor er mye større enn smålige konflikter, så la oss stemme i av full hals neste gang når Ultras spiller opp til dans. Til dere som lar dere kneble av frykten for å være den ene som fremdeles skriker når alle andre har stoppet: Du vil ikke være den første, og du blir ikke den siste heller. Dette skjer meg flere ganger i løpet av en kamp, og det er ingen som har snudd seg og spyttet meg i trynet av den grunn.
Så neste gang vi står på feltet, syng så høyt du kan, og ikke stopp selv om sidemannen stopper, dra han heller med deg på en runde til! Skulle du ende opp som den ensomme solo`en så skal du heller få en klapp på skuldra og en klem av meg.
Vi forventer alle å se spillerne blø for drakta ute på banen, men hvordan kan vi kreve dette, dersom vi selv ikke er villig til å gi alt vi har på tribunen? Kan du med god samvittighet si til deg selv at ”jeg har gitt alt jeg kan gi?”, eller tror du at du kunne klart bedre? I så tilfelle, så er det på ingen måte for sent å forbedre seg, for det er nå det gjelder!
Jostein Thorbjørnsen
