Første seriemesterskap jeg virkelig husker noe av var i 1980. Da var jeg 11 år gammel, og stod i søndre sving sammen med familien og svettet over det hele i den avgjørende kampen mot Rosenborg. Siste serierunde, som vi måtte vinne for å ta gull – og vi slo dem 4-3 med Steinar Aases legendariske bakoverheading helt på tampen. Da blir man frelst for evig tid, i hvertfall denne pjokken. For en nerve, for et drama!
Men faktisk har jeg et annet og nesten like stort minne fra samme sesong, og det var da min storebror Børre tok meg med til Bryne for å se bortekamp. Børre på 18, lillebror på 11, sammen på toget til Bryne (togbilletten kosta 45 kroner en vei). Litt av grunnen til at jeg husker denne turen og denne kampen spesielt, ikke bare fordi jeg var med storebror – er at det ble en usedvanlig god og jevnspilt kamp. Det endte 2-2 på Bryne denne dagen, men om ikke jeg forveksler med en annen Brynetur, så husker jeg aller best et langskudd fra Svein Matta Mathisen, min store helt, som sang i stolpen så buret vibrerte. Stolpene var av tre den gangen, og jeg husker det som om hele stadion ble helt stille i det Matta dro til og ballen seilte mot mål, for så å gi en kraftig gjenlyd over hele stadion i det den traff stolpen ikke langt fra krysset, men kom like fort tilbake – på Bryne stadion i 1980 altså, i en kamp som endte 2-2, men som også bidro til at Start det året ble seriemester!
Åtti og nittitallet
I det hele tatt er jeg nokså godt dradd opp synes jeg, og jeg fikk være med tidlig. Årene etter 1980 var så som så, men noen høydare var det da, blant dem kampen mot HamKam i juni 1983 hvor Start vant 6-0. Matta scora hattrick og rundlurte seks HamKam spillere på et av målene, han spaserte nærmest ballen i mål – det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg stod ved gjerdet mot gamle garderobebygg og så Matta tråkle seg gjennom Hamar på vei til mållinja, og sende ei lita pasning som endte i nota på siste touch. Den virkelig store kampen fra denne perioden er for meg imidlertid på Stavanger stadion i 1988, i avgjørende kvalifiseringskamp mot Bryne, etter at Viking hadde snytt oss for direkte opprykk noen uker før. Kampen var strålende, Bryne ble utspilt til de grader, men nesten like minneverdig var stemningen og utsikten. Stavanger stadion var for anledningen kledt i gult og svart over alt, og på toget hjem gikk spillerne sin seiersgang gjennom et utall vogner med syngende Startsupportere og et inferno i gult og svart. Jeg var der, takk og pris.
Det meste er sagt om 1991 sesongen, men for alle som ikke var der og fikk oppleve 5-0 mot Rosenborg og 4-1 mot Viking sommeren 91 – med Myggen, Totto Dahlum og Svindal-Larsen i kanonform, i strålende sol på Kristiansand Stadion – så er dette som Startsupporter å beskrive nesten ikke mulig å komme nærmere paradis på jord. At det kun ble bronse det året, og for denne årgangen, er og blir ei gåte for meg. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om opplevelsene denne sesongen, men det meste er sagt før. Du måtte vært der!
2005
I det nye millenium kom etter hvert Tom «Keiko» Nordlie inn og skapte en treningskultur som sultne unge talenter var mer enn klar for. Helt riktig tidspunkt, og det gikk flate veien, inntil en korrupt linjemann satt en stopper for gullet vårt, jeg gir meg aldri på den. 2005 var uansett en fantastisk sesong. Høydepunktet for meg var kampen mot Vålerenga, i tussmørket og med flomlys på et overfylt Kristiansand Stadion en septemberdag i 2005. Det var magisk fra første sekund, med pyroeffekter på indre bane og fullsatt stadion. Og når Start attpåtil rundspilte Vålerenga, da serieleder, med den mest ydmyke Kjetil Rekdal jeg noen gang har sett på riksdekkende fjernsyn etter kampen, så var det bare å bøye seg i hatten. For en dag, for et lag….
Talentutvikling og lokal tilhørighet
Å være Startsupporter er som å sitte på en diger bergogdalbane, som historien viser, men at klubben i de senere år har satset på talentuvikling og lokal tilhørighet varmer mitt hjerte. Det er nettopp dette Start lenge var kjent for, med mange år som beste lag i Norway Cup og flere NM gull for juniorlag. Dette bør alltid være hovedfokus i klubben. Man kan ikke saldere på fremtidens gull – punktum. I år blir det veldig spennende å se lokale gutter som Robstad, Rasmussen, Wichne og Sigurdssen, som ser ut til å ha tatt store steg siden i fjor. Det gleder mitt Starthjerte noe inni granskauen, og er verdt inngangspengene alene for meg.
Og i år da?
De fleste forståsegpåere tipper oss fra 13-16. plass i år, og tror altså på en ny sesong med neglebiting og kamp mot nedrykk. Noe annet var heller ikke å forvente. Jeg håper og tror vi kan heve oss litt fra dette, men jeg synes det er skummelt at Kristoffer Ajers arvtager ennå ikke er på plass. Hollingen/Kristiansson har ikke overbevist ved hans side i oppkjøringskampene, og er et stort spørsmålstegn på det nåværende tidspunkt. Det virker syltynt sentralt på midten. Et annet spørsmål er om spissene kan gi oss de målene vi trenger, og om et nykomponert forsvar endelig holder tett. Mange spørsmål som vanlig på denne tiden, det skulle også bare mangle. Rekordtidlig seriestart og ikke så mange treningskamper, da blir man usikker på hvor laget står. Vår x-faktor i år heter Steinar Pedersen – kan han gjøre gull av gråstein?
For den jevne Sørlending skal det nok mer enn hovedvekt av lokale spillere til for å få frem entusiasmen dessverre. Men det er heller ikke så vanskelig å forstå. Start er i underholdningsbransjen, og resultatene er utrolig viktige for at tribunene skal fylles. Sånn er det, det må vi leve med. Men heldigvis er det noen som støtter laget i tykt og tynt, og som fremdeles velger Sparebanken Sør Arena fremfor godstolen. All ære til oss!
IK Start te æ dør!
Dag Esben Fredriksen
