Den siste tiden har ikke vært en dans på roser, det har ikke vært en dans på noe som helst form for behagelig underlag for å være ærlig. Den siste tiden har tvert i mot vært en langsom og stadig mer smertefull vandring over glødende kull, nei, glødende glasskår for oss som er glad i Start. Vi har mistet mange av våre beste menn, de som alltid gikk foran i krigen. De siste kampene har tydelig vist at konsekvensen av dette har vært mye mer dramatisk enn fryktet, i alle fall for undertegnede. Situasjonen i skrivende stund, og la meg si at jeg kjenner kaldsvetten i pannen når jeg sier dette, er at vi nå stirrer OBOS-dyret rett i øynene. Ett dyr vi som startfans dessverre kjenner alt for godt, med ett gap som svelger alt som heter entusiasme, glede og stolthet. Trusselen om humpete gressmatter på bortebaner så fjerne at selv Lars Monsen holder seg unna, og (grøss) lokalderby i Aust-Agder, får meg til å skjelve som ett aspeløv i bukselinningen.

”Det er greit å tape, men ikke å gi opp.”

Vi står ovenfor et avgjørende øyeblikk som supportere. Skal vi la oss knekke av frykt, sinne og skuffelse, eller skal vi ta oss til helvete sammen og gi laget hver eneste dråpe av støtte vi klarer å hente fra kjelleren? Det er ikke sikkert det er nok, men om jeg skal rykke ned, så vil jeg i alle fall gå ned med mer stolthet og furore enn en sutrete drittunge som ikke fikk lørdagsgodtet sitt. Hvis jeg skal rykke ned så skal det enda gjalle med stolthet og ære i min såre røst, og det blir med fire, enorme gule og sorte flagg hevet høyt! For si det med ordene til en viss antikk krigshelt i fra hollywood: ”THIS IS START(a)!”

Se på Ultras1905, de stirrer det samme dyret i øynene, men forrige hjemmekamp mot Odd var det ikke mye som tydet på at de har tenkt å kapitulere. De holdt koken oppe på en forbilledlig måte selv om vi lå under 4-0 på hjemmebane mot ligaens trausteste klubb. Jeg er klar over at det er delte meninger om Ultras blant Tigerbergets medlemmer, men det vi nå står ovenfor er mye større enn smålige konflikter, så la oss stemme i av full hals neste gang når Ultras spiller opp til dans. Til dere som lar dere kneble av frykten for å være den ene som fremdeles skriker når alle andre har stoppet: Du vil ikke være den første, og du blir ikke den siste heller. Dette skjer meg flere ganger i løpet av en kamp, og det er ingen som har snudd seg og spyttet meg i trynet av den grunn.

Så neste gang vi står på feltet, syng så høyt du kan, og ikke stopp selv om sidemannen stopper, dra han heller med deg på en runde til! Skulle du ende opp som den ensomme solo`en så skal du heller få en klapp på skuldra og en klem av meg.

Vi forventer alle å se spillerne blø for drakta ute på banen, men hvordan kan vi kreve dette, dersom vi selv ikke er villig til å gi alt vi har på tribunen? Kan du med god samvittighet si til deg selv at ”jeg har gitt alt jeg kan gi?”, eller tror du at du kunne klart bedre? I så tilfelle, så er det på ingen måte for sent å forbedre seg, for det er nå det gjelder!

Jostein Thorbjørnsen

Fokus i år har kanskje vært kjedelig, men Start har ikke hatt noe valg. Å få orden på økonomistyringa er helt avgjørende for klubbens fremtid. Det burde vi hylle mye mer enn vi gjør. Jeg har tenkt i hele år at jeg vil være strålende fornøyd om vi holder plassen med det utgangspunktet vi hadde.

Start er en klubb med tradisjoner, på godt og vondt, og vi mistet litt av identiteten vår etter at Sør Arena ble tatt i bruk, koste hva det koste ville. Talentutvikling ble en salderingspost, og vi kjente oss ikke igjen i laget. Etter et par år med fornyet satsing på dette begynner vi nå å se resultater, med en rekke spillere på aldersbestemte landslag, og fornyet tro på at vi igjen kan få en stamme i laget bestående av hovedsakelig lokale spillere.

Tradisjonene våre fører uansett også med seg et visst forventningspress. Vi har opplevd store topper og dype daler, og hungrer etter nye gode opplevelser. Det er ikke godt nok å kjempe for overlevelse år etter år, vi vil ha mer, men å kreve det i år har vært helt urealistisk. At trener og kaptein reagerer på «hets» i sosiale medier skjønner jeg imidlertid ikke så mye av, det er helt feil fokus. Personangrep er uakseptabelt uansett tema, det er folk flest helt enige om – men følelsene tar overhånd en gang i blant, og at folk har meninger er helt avgjørende for å holde oppe en viss interesse. Trenere må leve med at alt de gjør og ikke gjør diskuteres, fordi folk ønsker å være stolt av laget sitt, så enkelt er det.

Start tok heldigvis til vettet og ble enige med Ultras om en minnelig løsning i utestengelsessaken. Det er jeg glad for. Det hadde vært stille som i grava på stadion uten dem. Kanskje er man ikke enige i alt som synges, men synge kan de, og synge vil de heldigvis fortsette å gjøre. Så kan man også si at det bør være flest sanger som alle kan synge med på, noe det etter min mening også er, og ulike grupperinger på et supporterfelt er blitt normen som kommer til å fortsette i den moderne supporterkulturen, det må vi erkjenne. Er det komplett umulig å synge med så må man synge noe annet da, og prøve å overdøve det man ikke vil høre, men da må resten være samlet. Der er vi veldig langt unna på vårt felt. At de fleste i Ultras velger å ikke være medlemmer i supporterklubben synes jeg derimot er synd. En av våre viktigste jobber er å kunne tilby billigst mulig turer til bortekamper for alle som vil reise, og vi er helt avhengig av inntekter for å få dette til.

Er det da noe poeng med en supporterklubb? Jeg har stilt meg spørsmålet en del i det siste, men aner ikke hva som er best. En supporterklubb eller en uavhengig paraplyorganisasjon hvor ingen vil gjøre drittjobbene? Uten sportslige resultater å vise til er det veldig tynt i rekkene på feltet, og en nærmest umulig jobb å rekruttere nye syngende supportere. Det tærer selvfølgelig også på alle som prøver å gjøre en innsats. Dette er ikke noe nytt, men som supporterklubb tror jeg vi har trangere kår en de fleste, særlig i motgang. For det er klart, sportslige resultater trumfer det meste.

Sannsynligheten er stor for at det heller blir flere grupperinger på feltet med tiden, og det er uansett å få flest mulig syngende supportere til å stille opp som er viktigst, ikke hvem man liker å være sammen med ellers. Vi kan ikke fortsette å henge oss opp i småting som kleskoder eller en strofe i en sangtekst, da kommer vi aldri videre. Vi hadde nok hatt mye å hente på å kjenne hverandre bedre, og ha et mer samlende miljø, men det har i lang tid vist seg vanskelig å få til. Vi kommer heller aldri til å være enige i alt, men vi må respektere hverandre, og det går begge veier. På stadion står vi samlet med ett felles mål, å bidra til at laget vårt tar tre poeng. Alt annet er etter min mening uvesentlig.

Dag Esben Fredriksen